Hvorfor Black Mirror sesong 6 bryter showets formel for 'Startling' og 'Weird' nye episoder
ADVARSEL: Følgende inneholder SPOILERE for Black Mirror sesong 6 Svart speil Skaperen Charlie Brooker forklarer hvorfor sesong 6 så ofte avstår fra programmets velkjente formel. Etter en pause, Svart speil returnerte til Netflix med en sjette avlevering som generelt leverer på det som er forventet av serien: en rekke store stjerner, høye konsepter og foruroligende vendinger. Men i motsetning til tidligere utflukter, Svart speil sesong 6 avviker betydelig fra showets generelle fokus på teknologi i en nær fremtid. I stedet er noen få episoder satt i fortiden og er ikke mye knyttet til teknologi i det hele tatt.
I et intervju med Vanity Fair , der han brøt ned episodene av Svart speil sesong 6 snakket Brooker om hvordan den siste delen endrer antologiens forventede takter og hvorfor den siste historien i sesongen, 'Demon 79' er stemplet som en Red Mirror-produksjon. I sitatet nedenfor snakker Brooker om hvordan Red Mirror-etiketten er ment for episoder som ikke strengt tatt er teknologifokuserte. Han diskuterer også ønsket om å eksperimentere fremfor å måtte skrive om øyeblikkets teknologi, med NFT-er som eksempel. Brooker sier ' det var ikke det showet noen gang var ment å gjøre ':
Jeg startet denne sesongen med en Red Mirror-historie, Demon 79, som ble satt i fortiden. Ideen [med Red Mirror-etiketten] var å gjøre en alternativ skrekkfølge til Black Mirror. Men Demon79 lenker tilbake til vanlige Black Mirror-episoder nær slutten. Det fikk meg til å tenke, ja, jeg kan gjøre episoder [sett] i fortiden, så hvorfor låser jeg meg til å sette ting inn i en fremtid med mye krom og glass og hologrammer? For Beyond the Sea-episoden setter jeg den i 1969. Hvordan ville det se ut? Og forresten, det er ganske spennende, fordi det føles som en slags tapt science fiction-historie fra 60-tallet. Og det betyr at karakterene i den oppfører seg som mennesker fra deres tid, ikke fra vår tid. Finnes det et begrep for det? Retrofuturistisk? Psykedelisk steampunk?
Og så er Mazey Day satt i de tidlige noughties. Den, jeg floppet mellom å gjøre den til et rødt speil og et svart speil. Og så tenkte jeg, F--k it, det er Black Mirror – for ellers blåste vi den litt opprørende vrien som skjer der. Men igjen, jeg prøvde bare å eksperimentere litt med hva Black Mirror var. Jeg vil ikke sitte her og føle at jeg er i en boks der jeg må skrive en episode om NFT-er eller hva som er på teknologisidene i dag. Det var ikke det showet noen gang var ment å gjøre. Hvis du ser på vår første episode, kan du se at den åpenbart var designet for å være oppsiktsvekkende og overraskende og rar. Så jeg prøvde på en måte å koble meg litt til det igjen.
Bør Netflix bare lage et svart speil spinoff?
Svart speil , som har vært mer vanlig siden overgangen til Netflix, har fått en blandet respons. Kritikere er splittet, det samme er publikum. Men den delte responsen handler ikke bare om kvaliteten på den ene episoden til den neste. Det handler om hvorvidt Svart speil bør gjøre en skapningsfunksjon, som i hovedsak er hva 'Mazey Day' viser seg å være, eller om den skulle bringe overnaturlige konsepter som demoner og apokalypser.
Det er forskjeller selv mellom de to episodene. 'Demon 79' er en sterk historie, i langfilmlengde, med god kjemi mellom hovedrolleinnehaverne Anjana Vasan og Paapa Essiedu. «Mazey Day» sier egentlig ikke noe eller benytter seg av en spektakulær hovedrolle i Zazie Beetz. Men heller ikke eksempler på hva Svart speil gjør på sitt beste. Det er et argument som kan argumenteres for at antologien, snarere enn å prøve å forgrene seg, bør holde på det den gjør best: dypt menneskelige, aktuelle og noen ganger brennende kyniske fremstillinger av hvordan mennesker samhandler med teknologi.
Relatert: Mazey Day Ending Forklart: Hva Black Mirror's Horror Paparazzi Twist egentlig betyr
En løsning ville være for en mer generell spinoff, skrevet av en gruppe forfattere, som kunne boltre seg i sci-fi og skrekk og fortiden. Det kan til og med kalles Red Mirror. Svart speil kan og bør komme tilbake sporadisk, kanskje med en vakkert optimistisk episode som 'San Junipero.' Men med antologier som nå er langt mer vanlige, delvis takket være Brookers suksess, burde showet holde på det som gjør det unikt selv om det betyr enda færre og sjeldnere episoder.
Kilde: Vanity Fair
