VAR ALADDIN OPPRINNELIG ARABISK, INDISK ELLER KINESISK?

Med

En av de største kunngjøringene som kom ut av D23 var nyheten om at Guy Ritchie hadde spilt sine leads i live-actionen Aladdin film. Spekulasjoner om Will Smiths rollebesetning som Genie ble bekreftet, og etter måneder med auditions, som fant sted over hele verden, ble lederne til Aladdin og prinsesse Jasmine fylt av den lite kjente egyptisk-kanadiske skuespilleren Mena Massoud og Power Rangers stjerne Naomi Scott.

Ikke overraskende var det et tilbakeslag fra sosiale medier over rollebesetningen, hovedsakelig med rollebesetningen til Jasmine (Scott er halvt hvit, halvt indisk). Dette var fordi Disney hadde sendt ut en verdensomspennende casting-oppfordring til unge menn og kvinner av Midtøsten eller indisk avstamning for å prøvespille for rollene som Aladdin og Jasmine, med over 2000 personer som søkte, og selv om Scott har Gujarati-arv, er hun estetisk sett. , sannsynligvis den hviteste ikke-hvite skuespilleren de kunne ha castet.

Rollebesetningsvalget har blitt trukket frem som det siste eksemplet på filmindustriens kolorisme – en form for fordommer som ser at skuespillere og spesielt fargede skuespillerinner med mørkere hudtone blir oversett og mindre omtalt på skjermen enn de med lysere hudtone. Det er derfor forståelig at mange fans av farger ble skuffet over Jasmine-rollebesetningen, da de så live-actionen Aladdin film som ikke bare en mulighet for ikke-hvit representasjon på skjermen, men også for å representere en etnisk estetisk autentisk for den arabiske verden som den fiktive Agrabah er satt og inspirert av. Scotts rollebesetning støtter ikke akkurat denne forestillingen, for i motsetning til prinsesse Jasmine er hun av blandet rase, lys i huden og av indisk og ikke av arabisk avstamning. Dette siste punktet er imidlertid ikke helt renskåret som originalen Aladdin historien er ikke helt en Midtøsten-fortelling, og stiller spørsmålet: skal Aladdin og prinsesse Jasmine være arabiske, indisk eller kinesiske?

Aladdin dukket først opp i Tusen og en natt , en berømt samling av folkeeventyr fra Midtøsten fra den islamske gullalderen (mellom det 8. og 13. århundre) som først ble oversatt til engelsk, og omdøpt til Arabiske netter , over 400 år senere. Historiene er ikke bare arabiske fortellinger, men har også røtter i persisk, mesopotamisk, indisk, jødisk og egyptisk folklore og litteratur. Historien om Aladdins vidunderlige lampe dukket ikke engang opp i samlingen før den franske oversetteren Antoine Galland la den til i 1710. I følge Gallands dagbøker hadde han hørt historien fra en syrisk lærd i Aleppo - men ingen har faktisk klart å finne den. en original arabisk kilde for det.

Gallands fortelling er ikke engang satt i Midtøsten - den er faktisk satt i en kinesisk by, og Aladdin er ikke foreldreløs, men en fattig kinesisk gutt som bor sammen med moren sin, med det eneste andre stedet nevnt i historien Maghreb, Nord-Afrika , hvor trollmannen er fra. Antagelsen om en opprinnelse fra Midtøsten kommer hovedsakelig fra karakternavnene, som prinsesse Badroulbadour, som betyr fullmåne av fullmåner på arabisk. Sultanen omtales som sådan og ikke i kinesiske termer som keiseren, og andre karakterer er tydeligvis også muslimer, ikke buddhister eller konfuciere, ettersom dialogen deres er fylt med hengivne muslimske bemerkninger og floskler.

Mens kinesiske muslimer eksisterte - Hui er den mest kjente, som dateres tilbake til begynnelsen av Silkeveien - er Gallands versjon av historien en indikasjon på den orientalistiske tradisjonen med vestlige historiefortellere som ser sammenblandingen av forskjellige østlige kulturer til én. Som Krystyn R. Moon forklarer i Yellowface: Å skape kineserne i amerikansk populærmusikk og fremføring, 1850-1920-tallet :

Aladdin, som folk flest i dag forbinder med Persia og Midtøsten takket være filmer som The Thief of Bagdad (1924) og Disneys Aladdin (1992), var en av de mer populære produksjonene fra det nittende århundre som foregår i Kina på grunn av sin romantiske og moralistisk historie og dens potensiale som et skue...Komponister og librettister valgte noen ganger Persia som setting for historien fordi Tusen og én natt var fra den regionen av verden og, i likhet med Kina, var et populært fantasifullt rom for amerikanere og europeere .

Denne fantasifulle plassen tillot hvite vestlendinger å påstå et urealistisk og fantastisk inntrykk av østlige kulturer, som for mange mennesker av arabisk, indisk og kinesisk avstamning ikke akkurat er representativt. Disneys animasjonsfilm fra 1992 forestilte seg en fiktiv by i Midtøsten for å sette historien sin og erstattet nesten alle de originale karakternavnene med de som ble stjålet fra Tyven fra Bagdad , en annen film basert på Aladdins fantastiske lampe og skrevet av hvite filmskapere også.

Side 2: [valnet-url-page page=2 paginated=0 text='The%20Disney%20Movie']

Regissørene Ron Clements og John Musker utarbeidet det første manuset til Disney-animasjonen - inspirert av Linda Woolvertons manus, som igjen var basert på tekstforfatterne Alan Menken og Howard Ashmans originale story-pitch - med Ted Elliott og Terry Rossio hentet inn for å omarbeide historien fullstendig. , fjerning av nøkkelkarakterer og plottpunkter. Altså 1992 Aladdin filmen ble enda mer en orientalistisk fiksjon enn den originale historien, og presenterte en arabisk verden slik syv hvite amerikanske forfattere hadde forestilt seg.

Denne live-actionen Aladdin nyinnspilling vil igjen bli ledet av et overveiende hvitt team av filmskapere, med John August som skriver det originale manuset og Game of Thrones' Vanessa Taylor hentet inn for omskrivninger, mens Menken skal lage nye sanger med La La Land låtskriverduoen Pasek & Paul. Forhåpentligvis vil låtskriverne i 2017 passe litt mer på låtenes tekster; i åpningsnummeret til den originale filmens Arabian Nights, lyrikken 'Hvor de kutter av øret ditt hvis de ikke liker ansiktet ditt,' ble endret til 'Hvor det er flatt og enormt og varmen er intens,' etter tilbakeslag fra den amerikansk-arabiske antidiskrimineringskomiteen.

Det er på grunn av denne orientalistiske tilnærmingen til Aladdin at noen mennesker har hevdet at det arabiske samfunnet egentlig ikke burde ønske at arabiske skuespillere og skuespillerinner skal bli rollebesatt i live-action-nyinnspillingen uansett. Khaled A Beydoun, en førsteamanuensis i jus ved University of Detroit Mercy, skriver for Al Jazeera :

Til en viss grad utgjør kravet om å kaste arabiske skuespillere til å spille hovedrollene i Aladdin en godkjenning av at Agrabah faktisk er et arabisk land eller en nøyaktig representasjon av den arabiske verden. Og å akseptere det sanksjonerer en rekke sjofele stereotypier som knytter seg til og kommer fra en forestilt 'barbarisk' region hvor 'de vil kutte øret ditt hvis de ikke liker ansiktet ditt'. Agrabah er ikke den arabiske eller muslimske verden, men et spyttende tegneseriebilde av Orienten – en flere hundre år gammel produksjon av akademikere og kunstnere, nyhetsmedier og filmskapere, som setter den og dens innbyggere som speilet motsatt av alt moderne, liberalt og Vestlig.

Beydoun gjør et gyldig poeng, men med så få Hollywood-filmer med utelukkende arabisk, indisk eller kinesisk rollebesetning, er det ikke rart at fargede hadde store forhåpninger til live-actionen Aladdin , en sjelden film der de kunne se seg selv representert på skjermen i en mainstream-film. Hvis Ritchies film var basert på den originale historien, hele rollebesetningen ville være kinesisk – bortsett fra trollmannen, som ville være nordafrikansk – men som det sies å være en trofast nyinnspilling av Disneys animasjon, burde Aladdin og prinsesse Jasmine egentlig være Midtøsten eller Sør-asiatisk, til tross for at filmen ikke er en autentisk skildring av noen av kulturene.

Rollebesetningen til Scott, og til en viss grad Massoud, fortsetter en orientalistisk kultur med å se på fargede mennesker som utskiftbare, til tross for deres ulike etniske bakgrunn. På dette tidspunktet kommer Disney neppe til å omstøpe. Vi kan imidlertid håpe at forfatterne bak nyinnspillingen vil forsøke å bli kvitt Aladdin av noen av dets mer usmakelige og utdaterte stereotypier, og kanskje gi prinsesse Jasmine noe å gjøre utover å bli ført bort på et magisk teppe og bli kidnappet av Jafar.